Som alle mødre i denne verden forventer vi det beste for våre barn. At de skal ha det bra og at livet skal fare fint med dem. Med et funksjonehemmed barn blir forventningene enda større tror jeg. Iallefall har det og er det slik for meg. I alle år har jeg håpet, trodd og jobbet for at Magnor skal få de beste mulighetene her i livet. Noe forventninger har vi oppnådd, mens andre ble satt på vent og noen ble bare satt en strek over.
Er det bare jeg som har det slik?
Stiller jeg for store krav?
Nei jeg mener ikke det. For jeg har erfart at har ikke jeg forventninger kommer heller ikke Magnor til å nå små mål for seg selv. Jeg mener bestemt at siden jeg har lagt ting slik til rette at han har fått reise på folkehøgskolen f.eks, har han fått testet sine grenser på en måte som mange ungdommer med funksjonshemming aldri kan eller får. Jeg vet Magnor vokser på dette.
Men jeg sliter………… noe så ulidelig til tider. Jeg har store problemer med å gi fra meg tillit og kontrollen. Etter mange år med skuffelser, nedelag og en evig kamp om å få ting tilrettelagt slik vi ønsker har jeg nok bygd en “barriære” som ikke er lett å slippe. Jeg jobber med saken.
Det skulle spilles vollyballkamp mellom elever og foreldre. Desverre kom det ikke foreldre slik at det ble en kamp mellom elever. Og der kan dere tro Magnor behersket teknikken. Han smatt rett inn sammen med de andre og spilte på lik for som de andre. Jeg ble meget imponert og hadde nok tårer i øynene.
Her er det Magnor sin serv, noe han gjorde helt utmerket flere ganger. 
Peisestua er også mye brukt. Her sitter ungdommene med vær sin PC, også Magnor. Bildet er tatt søndags formiddag og da var ennå ikke alle ungdommene stått opp. Utpå dagen var det nesten ikke plass i disse sofaene.
På hybelen ble det noen fine stunder bare på Magnor og meg. Vi pratet og lo mye, han er jo til tider full av spillopper. Han ga tydelig uttrykk for at jeg kom å rota det til på hybelen hans. Likte ikke at jeg la et blad ifra meg på gulvet. Han har det veldig ryddig, så da jeg hadde pakka kofferten på søndag og skulle gå ut av døra hørte jeg han si: Nå ble det ryddig igjen. (jeg lo for meg selv, han lærer da noe)
Litt savn får han også kjenne på. Han savner sine søstre veldig. Og avskjeden ble vond, slik at jeg måtte stå over første avgang for heller å reise senere på dagen. Vi har snakket på telefonen flere ganger siden søndag, og han er kommet over dette og flørter igjen vilt med jentene.
Jeg tror ikke vi kan stille for store krav til vores børn – vi er jo de bedste til at kende dem og deres evner.
Jeg syntes du er fantastisk til at slippe kontrollen og få tillid – i den korte tid Magnor har været væk fra dig, er der sket fantastiske fremskridt – både for dig og Magnor.
Husk – Rom blev ikke byggede på en dag…..
Og hvor er det godt at Magnor bor rent og ryddeligt – så kan man ikke have en Mor på besøg der sviner
Det er fantastisk at følge Magnors udvikling fra en teenager til en ung selvstændig mand. Der er lang vej, men han er på vej.
Kjære deg Rigmor. Er det noe rart at det er vanskelig for oss å slippe taket ? Hva har vi brukt store deler av vårt voksne liv til, jo nemlig å skape et verdig liv for våre ” barn”, noe som ikke er en selvfølge i dagens samfunn.
Det at ungene plutselig skal stå på egne ben er en tøff opplevelse selv for de som har friske ungdommer som løsriver seg hjemmefra.
Våre “barn” har vi alltid måttet sloss for. Ingen ting har kommet av seg selv, vi og etterkommeren er ofte blitt misforstått noe som igjen har skapt utrygghet.
Kjenn på dine følelser, det er helt OK å synes det er vondt å vanskelig, men det vil bli lettere med tiden. Magnor tilpasser seg meget bra synes jeg. Han vokser med oppgaven. Det er ikke alltid like lett for ham heller for han vil også selvfølgelig savner dere hjemme i perioder.
Lykke til Rigmor.
Hei Rigmor.
Det er så kjekt å følge med hvordan det går med Magnor. Han ser så blid og glad ut at det er en fryd. Ønsker dere degge lykke til